Disse to mailene gikk jorda rundt med rekordfart på ettervinteren 2002. De havna til og med i avisa Nordlys' lørdagsbilag - noe opphavsmannen, Egon Holstad ikke var særlig happy for... etter hvert.
Det som i utgangspunktet var en spontan - og sann! - adrenalinfylt utblåsning beregna på nærmeste omgangskrets ble plutselig "felleseie". Med de konsekvensene det fikk - i form av surmagete leserbrev og kommentarer.
For oss som sto på sidelinja ble det "too much". For hvem reagerte mest? ikke "Kuken" (han får du stifte nærmere bekjentskap med seinere) som man skulle tro, men de med nesa litt mer i sky og som følte seg truffet av Egons rått tilhugde og høvelig unyanserte - men urkomiske! - beskrivelse av deler kundekretsen sin: Blant annet "surpeiser uten livsglede og potens som skal ha jazzskiver de ikke engang selv har hørt om" og "de nyfrelste salsabertene som synes at all etnisk musikk er mye mer ekte og spennende enn all den syntetiske, vestlige".
For - det er klart: Det er befriende enkelt å le av tullingene i Stoltenbergs "Borettslaget" - føle seg LITT hevet over allmuen? Men når ironien rammer deg sjøl? - Selektive greier... sånn humor.. smil
Beste hilsner en av de salsa-frelste
PS: "Kuken" har for øvrig skifta telefonnummer... Og - etter nærmere ettertanke: Navnet er også forandra litt... Stakkaren har vel fått full kvote by now....
Så - til saken: Her følger Egons mailer - nesten slik de ble sendt. God fornøyelse!
En tur til Oslo. (del 1)
(Del II, "Tilbakereisen" kommer i morgen)
Torsdag 14.02. år 2002. Jeg blir invitert til Oslo for å overvære en lukket konsert med Gluecifer og jeg bestemmer meg impulsivt og i siste liten for å dra nedover. Konserten skal være på Last Train som jeg regner som mitt andre hjem og jeg vet at jeg kommer til å møte masse kjenninger samt ha det helt supert.
Det starter bra. Til tross for at Danny Young, trommisen i Gluecifer, etter sigende skal ha nærmere 40 i feber får jeg likevel beskjed om det blir konsert. Jeg sitter på Ny-Lon og tar meg noen øl med etpar kjenninger. Vi drar videre til Last Train og stedet er fylt til randen med stortsett hele helvetes rockmiljøet i byen. Brut Boogaloo, Hellride, the Graves, Ricochets, Mensen, Dumdum Boys, the Moods, Launderettes, YumYums, samt masse flere, en amerikaner som har dratt hele veien fra Washington, Nicke i Hellacopters, stamkunder fra Last Train, alle som jobber der, meg selv og en fyr jeg til da ikke kjenner per navn, men som altså viser seg å hete Ole Bjørn Refsdal (Sinsenvn. 13 0258 Oslo. Tlf: 92209657), heretter kalt Kuken. Det er en nesten komisk bra stemning i lokalet og man får en følelse av at det hele er "One Big Happy Family".
Bandet går på litt senere enn antatt og leverer fra seg nok en satans bra konsert og viser også at flere av de nye låtene er fremtidige klassikere. Jeg er i ekstase og fra meg av sann lykke. Konserten går unna på cirka én time og krydres deretter av semihiten "I got a war" samt coverlåter av MC5 og Soft Boys. Gode Gud ! Mengder med Tuborg konsumeres og samtlige i lokalet går bare rundt og gliser bredt. Herregud, for en upåklagelig bra stemning.
Jeg står nede ved flipperen og prater med noen kjenninger og det er da Kuken (Ole Bjørn Refsdal - Sinsenvn. 13 0258 Oslo. Tlf: 92209657) kommer mot meg med en saks. Hvor denne saksa kommer fra er noe jeg fortsatt ikke vet, men han går i hvert fall resolutt mot meg og før jeg skjønner hva som er i ferd med å skje, har Kuken (Ole Bjørn Refsdal - Sinsenvn. 13 0258 Oslo. Tlf: 92209657) klippet av meg hestehalen og står og vifter med den foran fjeset mitt. Jeg slår vedkommende i fjeset flere ganger, men får dessverre ikke slått ut noen tenner eller brukket nesen hans (enn så lenge). Dette er første gang jeg slår noen i fjeset siden jeg slo til en fyr på Vestmyra Ungdomsskole på Fauske for cirka 15 år siden. Jeg synes nemlig ikke det er noe stilig å slå folk i fjeset. Det som derimot heller ikke er stilig er å klippe av håret på folk man ikke en gang kjenner og når da Kuken (Ole Bjørn Refsdal - Sinsenvn. 13 0258 Oslo. Tlf: 92209657) begår denne helt uforståelige handlingen og dagen etterpå i tillegg bedyrer på det mest innstendige at han aldri har hatt noe i mot undertegnede, er det med sterk beklagelse jeg dessverre må konstatere at vedkommende (Ole Bjørn Refsdal - Sinsenvn. 13 0258 Oslo. Tlf: 92209657) fortsatt er i live. Slike folk mener jeg ikke bør gå fritt i gatene. Gi meg heller pedofile massemordere og arabiske terrorister. Gi meg voldsromantikere og Ernst A. Lersveen. Gi meg new metal og maratonkonserter med kristne boyband. Gi meg dyreplagere og landminer laget for lemlestelse av uskyldige barn. Gi meg "Heftig og Begeistret", langversjonen av "Hud" og Vidar Lønn Arnesen og til slutt; gi meg fulle Manchester United-supportere og Kurt Bakkemoen. BARE IKKE GI MEG SLIKE TULLINGER SOM KLIPPER HÅRET AV ANDRE NÅR DE IKKE HAR BEDT OM DET SELV ! En person som Kuken (Ole Bjørn Refsdal - Sinsenvn. 13 0258 Oslo. Tlf: 92209657) bør etter min mening stekes levende i sitt eget fett, druknes i avføringen til Carl I Hagen, kappes i småbiter og fores til griser med rabies. Han bør raspes i småbiter med et rustent råkostjern og til slutt sendes ut i verdensrommet, innkapslet i måkedritt, sekreter av slim-øgler og yoghurt-klystér. En slik degenerert taper som sannsynligvis fikk litt for lite oppmerksomhet i barndommen sin, er sengevæter og lider av nevroser man ennå ikke har satt navn på har enkelt og greit ikke livets rett. Han bør, i evolusjonen og fornuftens navn, tas av dage og elimineres fra den sosiale sfære. Skulle derfor noen se Kuken (Ole Bjørn Refsdal - Sinsenvn. 13 0258 Oslo. Tlf: 92209657) kan de gjerne fortelle ham at alt som stikker ut fra kroppen hans (hår, øyenvipper, fingre, tær, lem etc) nå betraktes som ønskelige trofé i undertegnedes samling av idiot-effekter. Jeg betaler også godt om noen er villig til hjelpe meg med ervervelse av nevnte artikler. Måtte han ta fyr. Derfor, in the name of rock: drep han. ....... to be continued.
Best regards,
Egon - Authorized rock'n'roll-dealer.
En tur til Oslo (part II)
Hjemreisen
(NB: ALT som står i teksten under er selvopplevd er og på ingen måte overdrevet)
Oppsummering av del I:
Torsdag den 14.02.02. - En kronisk verdiløs fjott kalt Kuken (Hans egentlige og fulle navn er Ole Bjørn Refsdal - Sinsenvn. 13 0258 Oslo. Tlf: 92209657) får den lavpannede idéen om å klippe av meg håret på Last Train etter en fantastisk konsert med Gluecifer. Han fullfører idiotien, jeg slår til han og osloturen er allerede langt fra det jeg hadde håpet den skulle bli. Kuken (Ole Bjørn Refsdal - Sinsenvn. 13 0258 Oslo. Tlf: 92209657) er av undertegnede fortsatt å regne som fritt vilt og skal selvsagt plages resten av hans liv, et liv hvis endelikt forhåpentligvis er nært forestående.
Dagen derpå går stort sett med til å sitte telefonen. Ekstremt mange personer, perifere kjenninger, folk jeg ikke kjenner og nære venner ringer for å få bekreftet at stuntet fra Kuken (Ole Bjørn Refsdal - Sinsenvn. 13 0258 Oslo. Tlf: 92209657) faktisk er tilfelle, hvilket det jo er. Uansett, jeg blir til slutt nokså lei av dette og bestemmer meg for å dra tilbake til Last Train for å hilse på de ansatte som i bunn og grunn ikke var skyldig eller delaktig i det hele tatt for Kukens (Ole Bjørn Refsdal - Sinsenvn. 13 0258 Oslo. Tlf: 92209657) primitive misgjerning kvelden før. Dog hadde jo min oppførsel i etterkant samme kveld vært av en noe aggressiv art slik at jeg følte et behov for å stikke innom og skvære opp med de ansatte. Dette blir gjort og til tross for at endel ordspill som "Hei, sveis", "Er du hårsår nå", "for en hårete kveld" for undertegnede begynner å føles en tanke oppbrukt, er stemningen faktisk helt upåklagelig. Jeg treffer kjenninger og det skåles og snakkes. Jeg skal ta et tidlig fly neste dag (09.00.) fordi jeg MÅ på jobb som følge av lav bemanning, og vet at jeg bør komme meg i seng i rimelig tid om dette skal gå bra. Etter hvert som kvelden skrider frem får jeg en grunnløs idé om at alkoholen ikke har noen innvirkning på kroppen min og det ringer heller ingen bjelle når Martin i baren setter meg på den fantastiske idéen om å drikke frossen vodka i frosne glass. Supert, tenker jeg, man merker jo ikke noe alkohol, og synes dette er en suksess som bare i kraft av sin iboende genialitet må gjentas til det uendelige (les: parodisk destruktive).
Plutselig oppdager jeg at klokka er altfor mye og skjønner vagt at dette er i ferd med å utvikle seg til en fysisk katastrofe. I et akutt anfall av selvinnsikt kommer jeg meg ut av Last Train (denne gang med like mye hår som da jeg gikk inn) og tar en taxi for å få noe søvn før den dødskjedelige turen nordover.
Jeg våkner sittende i sofaen til Kristopher Schau med et balltre i hendene og ser på en tv som viser reprise av ishockeykampen mellom Sverige og Canada. Det er lyst ute og klokka er 07.55. Jeg får panikk. Teorien om at alkoholen kvelden før ikke har hatt noen fysisk innvirkning falsifiseres umiddelbart og jeg får ringt etter en taxi. Når jeg tar på meg skoene sliter jeg skolissene på begge føtter og jeg løper ut for så å bli hentet av verdens minst kvalifiserte taxisjåfør siden før tiden med hest og kjerre. Han rekker ikke flytoget (fordi han kjører feil til Oslo S !) og jeg må ta taxi helt ut til Gardermoen. Det koster til sammen 750kr. På veien utover oppdager jeg i tillegg at flybilletten ligger igjen hos Herr Schau noe som viser seg å koste 500kr til (Ergo er osloturen, eventuelt verdens dyreste hårklipp, allerede kommet opp i ca. 5.500kr). Heldigvis kjører sjåføren som en gris i tillegg til at han mirakuløst nok vet veien til Gardermoen. Jeg ankommer nevnte sted 08.45. og får overtalt alle køer om det er helt forferdelig viktig at jeg slippes først frem i alle av dem. Det er selvsagt rushtid og fullstendig fuglebergtilstander på flyplassen; noe som i seg selv er fantastisk lite konvertibelt med min daværende fysiske og mentale tilstand. Jeg får beskjed fra securitasvaktene at jeg mest sannsynlig ikke vil rekke flyet, et alternativ som faktisk ikke ofres én reell tanke. Jeg løper som en gal. Her må det skytes inn at min samboer, intetanende om den situasjonen jeg her er oppe i, har bedt meg om å ta med hennes gitar og farfisaorgel fra Oslo til Tromsø, noe som selvsagt hemmer løpingen min noe grønnjævlig. Føyer man til at min fysiske form vel kan minnes å ha vært bedre, kombinert med at begge skoene dingler løst som følge av en skrikende mangel på skolisser, er det relativt åpenbart at jeg ser helt fantastisk sinnssyk ut (ikke glem min nyervervede frisyre heller) når jeg ankommer gate 22.
Om det er forbarming av en person de synes jævlig synd på eller om det skyldes en iboende frykt for det unormale og sinnssyke, vites ikke, men personellet ved gate 22 bestemmer seg i alle fall for å slippe inn både meg, ryggsekken, farfisaorgelet og gitaren til samboeren min til tross for at det står "Gate Closed" med krigstyper på skjermen ved gaten. Glimrende, tenker jeg, og bommer med cirka 11 lysår. På det kronisk fullstappede flyet blir jeg nødt til å småspringe frem og tilbake for å finne plass til all min medbrakte bagasje og mens svetten siler ut av hver pore i kroppen, kommer en flyvertinne og sier at jeg må sette meg fordi vi allerede er forsinket. Hun geleider meg noen meter og plasserer meg i et dobbelsete med en mannsperson.
Det er på dette tidspunktet jeg skjønner jeg er i ferd med å dehydrere totalt og hvor feil det enn er, innser jeg at jeg rett og slett bare er nødt til å ha noe å drikke uansett hvor mye flyvertinnene står og gestikulerer med den der ultrapatetiske sikkerhetsprosedyren sin (styrter vi er det jo store muligheter for at vi vil tenke på hva de sa og hvor de pekte under denne ekstremt kjedelige og langt fra minnerike opplysningsdelen pre take-off. Yeah, right). Fjeset mitt er knallrødt, svetten fosser, jeg har poser under øynene, skum rundt kjeften og tilnærmet blå og uttørket tunge. Jeg trykker på "flyvertinneknappen" i taket, og for liksom å unnskylde meg for vedkommende som sitter ved min side, nikker jeg til ham og sier "Unnskyld, jeg er litt uvel og bare må ha noe å drikke".
Det er først nå jeg ser at dette mennesket ikke er et hvilket som helst menneske, men faktisk et utrolig dårlig eksemplar av arten. Jeg sitter et i dobbelsete med Tor Endresen (Tor Endresen! ). Jeg føler med ett at jeg har hovedrollen i et forkastet Wam & Vennerød-manus. Fy faen. Tor Endresen. Smak på det. Skulle jeg tenkt worse case scenario, ville nok kun hans åndsfrende Rune Larsen blitt betraktet som et dårligere valg. Disse påtatt prektige, gladkristne og kvalme bergenserne har i alle år vært nærmest Selve Drivkraften i mitt hat mot all norsk trash-kultur. Bare tanken på DaCapo med disse to svinene i allsang anført av Vidar Lønn Arnesen er i seg selv nok til å drive meg lukt i fossen uten betenkningstid. Det gjør heller ikke saken særlig bedre at fyren etter mitt ufrivillige passiar vedrørende min helsemessige situasjon og et utseende som kunne skremt Fanden på flatmark på høylys dag, ser på meg med et ansiktsuttrykk som om han delte dobbelsete med en blanding av Alien og Antikrist.
Flyvertinna kommer til slutt med en boks Cola og et håndkle (jeg svetter nemlig noe så helt på viddene uforståelig mye nå og håndkleet kommer derfor uten at jeg engang har spurt om det). Vel og bra, men det jeg har glemt er at brusboksene på fly inneholder mest emballasje og nesten ikke brus. Stor er derfor skuffelsen når den ene boksen blir konsumert og bare greier å få meg lysten på å rape, noe som igjen fremkaller et kraftig behov for å spy. Behovet for å spy har dessuten ikke avtatt nevneverdig etter det gikk opp for meg hvem jeg faktisk sitter med.
Flyet tar i hvert fall av og det samme gjør innvollene mine. Når flyet begynner å flate ut i noen tusen meters høyde, trykker jeg igjen på knappen i taket. Den samme og elskelige flyvertinna (Hun var helt seriøst rett ut fantastisk. Jeg skal bruke Braathens resten av mitt liv eller til Braathens blir SAS i hvert fall) spør om det går bra; skjønt spørsmålet vel må ha vært en slags kutyme i måten å henvende seg til kunder på, snarere enn et ønske om å få vite hvordan min fysiske tilstand er. Jeg kunne nemlig likså godt båret et gedigent banner med påskriften "JEG ER SATANS SÅ RÆVA DÅRLIG". Jeg får henne til å forstå at det eneste i hele verden som nå kan redde meg er 10 bokser med brus av det samme slaget som jeg akkurat har fått. Hun tror selvsagt at hun hører feil, men da jeg sier at jeg godt kan betale for alle ti boksene, får jeg det faktisk. For en dame ! Jeg kunne ha fridd der og da; skjønt jeg har en vag oppfatning av at jeg kanskje ikke ville fått et rungende ja tilbake.
Jeg tømmer i meg alle ti (10) boksene med assortert utvalg brus og noe annet faenskap som smaker farris med hjortetakksalt. Innvollene mine protesterer og Tor Endresen ser mer og mer bekymret ut. Jeg har dessuten måttet låne hans bladholder fordi det ikke er plass til flere brusbokser i min. Jeg skjønner motvillig at katastrofen nærmer seg et faktum og begynner min tapre ferd mot toalettet. Fire meter før Målet spretter et lite barn og moren hennes foran meg og smetter inn på dassen. Sjelden har utsagnet "Kvinner og barn først" hatt mindre relevans og logisk klang i ørene mine enn nå. Jeg tar tak i en spypose fra noen fremmede og unnvikende folks bladholder, stiller meg ved siden av dasset og håper mor og barn har tenkt å gjøre små og hurtige bedrifter. Det har de ikke. På toppen av det hele kunngjør kapteinen at alle må rette opp stolryggene og spenne fast sikkerhetsbeltene resten av turen fordi det ventes det han kaller "en god del turbulens" (= en helt satanisk jævlig reise). Meldinga gjentas på gebrokkent søring-engelsk og når den urovekkende kroniske ristinga begynner, kjenner jeg at jeg ikke lenger klarer å holde igjen. Jeg spyr som en gris i posen som jeg bare kan holde med én hånd fordi turbulensen tvinger meg til å holde meg fast med den andre. Jeg spyr kaldt brus-spy og når posen er full ser jeg at det bokstavelig talt bruser i oppkastet mitt. Jeg spør desperat om å få en pose til, noe en vaklende flyvertinne etterhvert klarer å ekspedere og fyller den halvveis opp. Jeg ser ikke nedi. Etter dette kommer selvsagt de to som slo meg på målstreken ut og da jeg kommer inn på det sårt etterlengtede dasset skjønner jeg at det ikke bare er ungen som har gjort sitt der inne. Det lukter helt grensesprengende kjipt der inne. Dette frembringer selvsagt enda flere brekninger fra undertegnede og kombinert med en mage som er i ulage i alle åpninger skjønner jeg at jeg er i ferd med å nå et komplett bunnivå i livet mitt. Et øyeblikk håper jeg faktisk vi skal styrte.
Resten av turen skjer uten spesielt nevneverdige detaljer. Tor Endresen ser ut som han lengter fryktelig hjem til Bergen og hadde nok foretrukket å sitte ved siden av en Al Quaida-kaprer på vei til New York i stedet. Vi ankommer Tromsø omtrent etter antatt rutetid (selv om vi må sirkle over byen i ti minutter p.g.a. brøyting av rullebanen. Det er snøstorm, må vite) og jeg løper ut av flyet med alt stashet mitt og kaster meg inn på et handicap-do, noe jeg synes er høyst forsvarlig forholdene tatt i betraktning. Der barberer jeg meg, vasker meg og pusser tennene. Jeg må stå i et kvarter ute i snøstormen og vente på taxi fordi alle de andre passasjerene forlengst har forlatt flyplassen.
Taxien kommer omsider og jeg er på vei til jobb på platesjappa. Jeg har betalt nesten seks tusen kroner for å bli skamfert av Kuken (Ole Bjørn Refsdal - Sinsenvn. 13 0258 Oslo. Tlf: 92209657), jeg har nesten omkommet som følge av mangel på innsyn i min egen kropps begrensinger og jeg er i ferd med å fryse meg i hjel på vei til jobb. Jeg gleder meg uhorvelig til å selge skiver med Linkin Park og Limp Bizkit til snørrunger samt betjene surpeiser uten livsglede og potens som skal ha jazzskiver de ikke engang selv har hørt om, for ikke å glemme de nyfrelste salsabertene som synes at all etnisk musikk er mye mer ekte og spennende enn all den syntetiske, vestlige og at didjeriddoo virkelig får fuzzgitarer til å fremstå som tilbakeskritt for menneskeheten.
Det er jævlig lenge til jeg skal til Oslo.
Egon.
