Egentlig hadde jeg trodd at jeg skulle være barnevakt i Påsken, sitte i solveggen ved rorbua på Skipnes i nyinnkjøpt thermarest-stol og myse mens ongan lå og duppa i vannflata under kaia. (Den yngste testet - med vest på - men syntes vel at det ble i kaldeste laget) Utstyrt med termos og en haug med aviser hadde jeg tenkt å slå i hjel timene mens de andre duppa og kosa seg på yttersida...

Sånn ble det ikke - takket være en herlig storfamilie bestående av 7-8 voksne og 4 unger. For makan til kollektivisme skal en lete lenge etter! Gamlingene kaptes om å leke med ungene - og hverandre: Det gikk i tegning og maling, påskeegg, fjæreturer, spill og fanteri - og siste kvelden/natta ansiktsmaling i god karneval-stil. I det hele tatt en fargerik gjeng rundt frokost- og middagsbordet hver dag... Som vi kosa oss!

Og turer ble det - også for denna kroppen. Perlen ble en tur opp til Sortlandsgjengens krypinn på yttersida av Skogsøya - i moderat småskvalp og sol. Eirik, Arnolf og jeg duppa og koste oss mysende opp langs Tindøya. Alt mens jeg satt og mintes første møtet med støvelhavet ett år tidligere, da Arnolf og jeg gløtta ut gjennom åpningen sør for Skjalg i bakkant av en kuling - og jeg fikk erfare hva det vil si når sjøen kommer mot deg fra alle kanter - samtidig. Denne gangen var bølgehøyden akkurat passe for å holde hofta løs og ledig.

I Tromsø ble det visstnok registrert ett innbrudd denne Påsken. I Vesterålen kunne vi godt bidratt til nok en anmeldelse - men jeg tror faktisk ikke at noen gidder å kontakte lensmannen. For - som sist Påske - fant vi hytta låst og lukket, og nøkkelen var og ble borte. Vi lette over alt, men til slutt erklærte Arnolf aksjonen for avsluttet, fant fram skrujernet og begynte på hengslene, mens vi andre begynte å bearbeide låsen. Arnolf vant, og jeg endte opp med fingern i plasterlapp etter en solid skivebom.

Og så fikk vi endelig inspisert herligheten fra innsida for første gang. Spartansk og strålende, skikkelig en hule for potensielle eremitter... Og der satt vi i døråpninga med teen vår, sugde solvarme - og virkelig nøt livet.... Observerte fuglelivet - og en nysgjerrig ung-mink som sannsynligvis så folk for aller første gang... Før vi igjen la turen sørover - og hjem til middagsbordet. Men først låste vi godt etter oss. Nøkkelen hang nemlig på en spiker - inne... Praktisk....

Ett er sikkert: Suget etter Voie blir ikke mindre etter dette. Kanskje i sommer?

Bent Svinnung 1997
Illustrasjon: Birgit Brosø
Foto: Maria Hagiwara