Et (av mange) korstog til Piggtind

Stemninga på Turlagskontoret torsdag ettermiddag var lettere euforisk. Snøhule/igloo-turen til Piggtind-foten var tydeligvis en av sesongens høydare for dem med sans for kalde tær og fysisk arbeid. I hvert fall ble det nok folk til å fylle opp fire biler - etter at de siste etternølerne var plukka opp lørdag formiddag.

"Om det var vanlig å ta en tur på Piggtind på søndagen"? - Ingen overstrømmanes respons - dette var åpenbart ikke noe tema whatsoever. - Joda, det hadde ikke mangla på ambisjoner opp gjennom åran, men de store planene hadde hatt en tendens til å forsvinne i takt med spadtakene seint lørdag kveld for å få de siste sovebriskene på plass. Søndagen skulle tydeligvis holdes hellig - som hviledag...

Men vi var nå en liten gjeng som i utgangspunktet sa oss interesserte i en topptur. Og etter en del løsprat rundt tema som varighet og utstyr ble det bestemt at vi skulle ta med oss nok stæsj til å kunne foreta et halv- eller helhjerta forsøk, alt avhengig av forholdene. Underveis i planlegginga dukka det opp (og forsvant) et snøanker eller to, slik at vi til slutt - i praksis - kun satt igjen med to snøanker, et par skruer og et femti meter tau - foruten personlig utstyr. Med andre ord: Vi håpa på god blomkålsnø på toppveggen. Noe som skulle vise seg ikke å slå helt til.

Men før vi kom så langt: Et første møte med kunsten å byggen en igloo. - Tidligere har jeg vinterstid kun beskjeftiga meg med snøhuler - som (et dårlig) alternativ til den langt mer luksuriøse varianten telt og primus. For å si det sånn: Trange, klamme og gjennom-marg-og-bein-kalde opplevelser på veg over Jiekkivarre eller på påskesamling på Steindalsbreen står ikke på lista over de største opplevelsene i turkarrieren min. Ei heller denne helga, sjøl om jeg måtte justere litt. - For igloo er - so far - det suverent beste av de kjøligere alternativene. Du finner for øvrig en flott byggebeskrivelse på Turbo-nett, nettsidene til Barnas Turlag. Teksten ligger også her - i rappa versjon.

Under kyndig veilledning av ekspertene satte vi i gang: Først ble det tegna en passe stor sirkel (med liggeplasser til fire) ved hjelp at par skistaver som "passer": En stav i midten og den andre tredd på - mens trinsa tegna streken. Og deretter begynte spiralkonstruksjonen. Første blokk begynte på null-pluss og de etterfølgende skrådde gradvis oppover og innover - til hele sirkelen var sluttet. Dermed var det bare å begynne på neste sirkel, men nå med like store blokker. Kunsten var både å finne snø av så god kvalitet at den ikke sprakk/delte seg - samt tørre å skrå ringen så mye innover at byggverket slapp å ende opp som et nytt Babels tårn.

Og forunderlig nok: Det gikk greit! Ikke akkurat et like perfekt byggverk som naboenes - som helt åpentbart hadde god trening - men godt nok til vår bruk. Dessuten resulterte manglende trening i at vi fikk full ståhøyde innvendig - stor fordel når det skulle skiftes til tørt og varmt.

Også tidsmessig var prosjektet en suksess. Etter fire timer kunne vi krype inn og begynne middagsstellet - mens hulegraverne i "kjelleren" fortsatte jobbinga i enda noen timer. Og måtte mer eller mindre sove på skift da de til slutt var installert innen-skavls.

Nå ble det uansett en kald natt. - For å si det sånn: Dette er kun for spesielt interesserte. Men livet under igloo-kuppelen var i det minste ganske tørt og komfortabelt. Sjøl etter mye fyring mens vi gjorde unna matstellet var vi drypp- og fukt-fri.

Den ivrigste av de fire topp-kandidatene var på beina godt før sju. I bitende morrakulde styra hun med vann, primus og havregryn, og vandra hvileløs rundt i timesvis før de siste tre deltakerne hadde pakka seg ut av kuppelen - og alle kunne ta fatt på skituren opp mot storrenna. Alt mens inspirasjonskilden - Peter Wessel Zapffes "Fire korstog til Piggtind" fra "Barske glæder" ble flittig sitert og kommentert. Mannen har åpenbart merket mange generasjoner med turfolk for livet... smil

Etter å ha skrådd han oppover en times tid, kunne vi endelig parkere skiene og bytte til stegjern og isøks. Og tråkke oss opp til den første velfortjente pausen i varmende sol! (O, reinspikka solbrille-luksus!) Snøforholdene var flotte, og profilen vi gravde så fast og fin ut, uten forræderiske sukker-sjikt. Turen videre opp renna gikk da også i god stegsnø av varierende hardhetsgrad. Bare bitvis måtte vi ty til fronttaggene.

Men han er lang, storrenna. Femti steg, bytte om, femti nye. Uten at det virka som toppen kom noe særlig nærmere. Det tok derfor sin tid - før vi omsider sto under toppveggen og kikka opp. Nå i gråvær og lette snøbyger - etter at vi hadde hatt påskestemning hele vegen opp til det gjensto hundre høydemeter. - Det straffer seg å sove lenge om morran.

Mange veger fører til Rom - og til toppen av Piggtind. Sjøl har jeg tidligere gått deler av vestegga, flere av rennesystemene vest for storrenna under toppveggen - samt deler av østegga, etterfulgt av bratt travers under hovedtoppen. Ikke alt like godt sikra - men dette var på tidlig på åttitallet, mens vi fremdeles var udødelige... Trodde vi. Og stadig push'a grenser.

Men det var før - og itte nå. Etter at de første par-tre øksene satt godt i blåis var det brått slutt. Uansett hva jeg slo på, løste det seg opp i ingenting - som raste i hauet på de som sto under. Etter på ha skrapt opp halve veggen fant jeg ut at nok var nok, og returnerte etter nok et mislykka forsøk litt lenger til venstre i veggen.

Jeg titta også rundt hjørnet ved skavla - siden en variant er å klatre opp den første lille veggen og følge ei renne/hylle opp mot toppen. Men sjøl om jeg holdt helt inntil fjellet, sank jeg til hofta i løssnø. Og siden en luftings i nordveggen ikke sto på dagens ønskeliste, ble det slukøra retur til standplass.

(På dette tidspunktet var sikten og lysforholdene så dårlige at digitalkameraet rett og slett nekta å samarbeide. Resten av bildene i denne beretninga er derfor henta fra det aller første besøket mitt på Piggtind - i april 1984.)

Apropos toppskavla: Tilsynelatende fortsetter storrenna videre halvveis rundt toppveggen. Og det er fristende å forsøke å gå så høyt som mulig - for så å trå over i veggen og fortsette de siste meterne til toppen. - Men så enkelt er det ikke. Noe to legestudenter fikk erfare i 1972(?) - i de sekundene det tok fra de løste ut hengeskavla - til de traff bunnen av nordveggen. De siste meterne av renna befinner seg nemlig i løse lufta. Og skal du på død og liv (Bokstavelig talt!) utforske den, sørg for å ha gode sikringer først!

Nå har jeg alltid vært en "rusten" isklatrer, og foretrekker helst alt som sitter godt fast. Sånn sett var sikkert snø- og isforholdene denne dagen langt enklere for dem som liker å ferdes under mer varierende forhold. Men bare den potensielle muligheten for en ukontrollert direktevariant ned renna - sjøl om snøankeret som var banka i is sikkert ville holdt - frista ikke særlig. Så det ble med disse to forsøkene.

Hva er så riktig utstyr for en topptur på Piggtind vinterstid? (Siden vi åpenbart hadde med litt i underkant) - Ideelt sett bør du ha tre-fire snøanker, minst et par nøtter og ditto isskruer og bolter. Deriblant en Lost Arrow. (Klassisk bankebolt) - Dessuten trenger du to femtimeters tau til returen. Rapellfestene - noen eldre bankebolter, ev. også en rocks? (Stein har slått to av boltene og rapellert på dem et par ganger, mens han visste mindre om hva som er satt igjen sommerstid) - står ca. fem meter under topplatået - i loddlinja i forlengelsen av det lille diedret til høyre når du står og ser opp veggen. Med femti meter kommer du deg godt og trygt ned i renna igjen.

Denne dagen ble det imidlertid vendereis - med uforrettet sak. Vi rakk akkurat siste rest av dagslys - etter en lynkort pause med ompakking i iglooen - før vi var framme ved bilen. Turkompisene kunne bare plusse på "et korstog" i merittlista - i solidaritet med mester Zapffe. Og håpe på "bedre lykke neste gang"

Men tilbake til første besøket i 1984:

Gunn og jeg hadde overnatta i telt kvelden i forvegen, og valgte et rennesystem enda lenger inn i dalen som endte opp mer eller mindre loddrett - før vi kunne kravle oss over kanten og opp på østegga. Vi befant oss da bare noen steinkast fra hovedtoppen. Nært, men akk så fjernt! For om vestsida av hovedtoppen kan være ugrei, er østsida verre. Vel og merke på vinterføre. (Jeg har aldri prøvd meg på sommeren, så det kan jeg ikke si noe som helst om.) - Eneste muligheten vi så for oss var et dieder på nordsida med noen tynne lister. Ellers var det bare avberra stein - med hele nordveggen under ræva. Etter et utpsykende forsøk returnerte jeg - og vi travererte i stedet under hovedtoppen på sørsida. Desperat bratt, men vi hang da i det minste på øksene... Og vel framme ved vestveggen ble resten av turen til topps for spasertur å regne - på brukbar blomkålsnø og økser som satt - godt.

Under seinere besøk har forholdene i toppveggen variert mye. Fra blomkålsnø eller ispanser - til nesten avberra, solsmelta stein. Men så pass frossent at det har gått an å hogge seg fast med øksene eller slå inn en psykisk bolt. Får du bare renska fjellet for dårlig is/snø og sukker, er det mye å plassere stegjernene på. Noe som imidlertid blir av mer teoretisk interesse midtvinters...

Men det hører liksom med - noen korstog til Piggtind. Jeg trodde dette var mitt første uten å nå toppen. Men Stein kunne i hvert fall fortelle om minst en bomtur til... (For en hukommelse den mannen har... smil) Og det kommer sikkert flere! - For det er rart med det: Med "Barske glæder" på nattbordet kan det fort bli mye myteomspunnet respekt - i solidaritet med pionerene. Men det er HELT greit! Alt skal ikke være så tilgjengelig - bestandig. Du blir enda mer fornøyd når du endelig klarer å overvinne både de naturlige - og de litterære - hindringene. God tur!

1. Velg ut et flatt område. Sett en stav loddrett i snøen der senteret for igloen skal være. La den bli stående, den vil være et hjelpemiddel under byggingen.
2. Lag en sirkel i snøen med den andre staven som radius, sirkelen vil markere innsiden av igloen.
3. Opprett et ”blokkverksted” nærmest mulig byggeplassen. Blokkene bør være 20-25 cm tykke, 30-40 cm høye og 60-80 cm lange.
4. Legg den første ringen med blokker. Det er viktig at alle skjøtene mellom blokkene er jevne og skåret i riktig vinkel, noe du får til ved å sikte saga innover mot staven når du skjærer.
5. Når grunnmuren er laget, skråskjæres toppen av blokkene jevnt rundt hele sirkelen hvor avslutningen går ned til null. Grunnmuren danner nå begynnelsen på en spiral.
6. Veggene må helle innover fra starten av. Den riktige hellingen får du ved å sikte mot bunnen av staven i midten når du skråskjærer. For hver sirkel blir hellingen kraftigere og kraftigere, slik at en person etter hvert må stå inne og holde fast den sist lagte blokken. Hvis du ikke skrår nok, vil igloen bli vanskelig å lukke i toppen.
7. Pass på at skjøtene mellom blokkene ikke kommer rett over hverandre.
8. De siste par rundene med blokker må bygges og skjæres innenfra. Toppblokka skal låse det hele og må snus og finpusses før den legges på plass.
9. Kast snø på igloen etter hvert som den bygges. Snøen vil da tette evt. småhull og få blokkene til å binde seg til hverandre.
10. Inngangen kan lages på to måter:
    • Skjær et hull i veggen og mur inngangsparti med blokker.
    • Grav en gang som går litt under veggen på igloen.

Du trenger:

• Snøsag (eller en gammel snekkersag)
• Spade