piltilbake Bratt på Store Blåmann

I nesten tredve år har den vært tradisjon, nyttårsturen på Store Blåmann. Riktignok har det vært en del avbrekk underveis grunnet bleieskift, skrednoia osv. Men ikke verre enn at suget er der - per deff - når mørketida går mot jul og dagene er på det korteste

Men datoene for toppturene har variert en del, i takt med værgudenes mange innfall. De fleste bestigningene har funnet sted på sjølve nyttårsaften - mens for eksempel årets variant ble framskyndet en del, takket være et ganske rotete langtidsvarsel. Vi satte derfor foten på topplatået allerede bitte lille juleaften - i et lite klarvindu mellom fuktige nedbørsområder som sto i kø i sørvest. Og vi fikk lønn for strevet: Pastellhimmel over et skydekke som lå og stanga mot veggene under oss. Vakrere blir det knappast.

Skarpt stegjernsføre, periodevis skare over et løst mellomlag av sukker før stålet traff fast snøis - gjorde at sansene var ekstra skjerpa i brattpartiene. Marginene er små når overflata er glassert - fri for alt som kan bremse en eventuell utglidning.



Vi valgte gammelstien mot toppen. Delvis på grunn av tida - siden nystien med traversen er betydelig lenger, og sånn sett lite egna for korte vinterdager. Samt en dæsj smak og behag naturligvis - jeg liker rett og slett hyllene og den korte klyvingen over første kanten bedre.


Men 'politisk' korrekt er det neppe. Spesielt siden jeg var med på å merke og varde nystien noe tiår tilbake i tid - da omleggingen ble gjort.

Det er så lenge siden at jeg for lengst har glemt begrunnelsen, men mener å huske noe om sau, utmark og våte vårskred som pløyde dype furer ned mot bebyggelsen på Susannejord?

Uansett - nå var det snøbar vårstemning til over første 'amfi' - vi tråkka oppover på rein vibram til lyden av rennende bekker og fikk ikke skikkelig iskontakt før vi sto ved foten av det andre henget. Og kunne kikke opp på hovedtoppen.


Resten av vegen til topps gikk med stegjern. For det meste på alldeles lekkert og lettråkka underlag. Tidvis satte nesten ikke jerna merker i skaren, så fast var det. Med andre ord: Optimale forhold. Ingen grynning, intet snykov i ansiktet - bare stålblå himmel og rosa skjær over fjellan i sør.


Det var veldig lite snø til å være i slutten av desember. Akkurat nok til å dekke svaene - og gjøre turen mot den andre skuldra til ren plankekjøring. Bare å labbe avgårde i passe bratt sikksakk-mønster.


Et lite glimt av utsikten nordover, ut Kaldfjorden


Kort, rosa pust i bakken før det bratte, smale partiet før topphammeren. Vi rakk akkurat å komme oss over skydekket før de første dottene tøtsja sørveggen.


Turkompisen kikker opp mot den første utfordringen, renna - som gikk lekende lett takket være gode stegjern og økser. Tidvis bratt skare med et kulelager-sjikt av sukker under. Men stort sett dypt og løst nok til at vi fikk sparka gode trinn.

Sjøl om den første, bratte delen kan være høvelig hard og avberra, føles den sjelden veldig utsatt. Siden en eventuell utglidning vil resultere - avhengig av snøforholdene - i en rutsjetur som ender høvelig fort opp på flata. En helt annen sak er hva du treffer før du ender opp på flata... Med andre ord: Falsk trygghet. Så pass på å stokke beinan godt.


Over det bratteste. Utsikten inn Kaldfjorden er formidabel. Til høyre ryggen mot toppen av Buren.

Etter at du har rundet kanten etter den første, bratteste oppstigningen føles det langt tryggere. Men ikke la deg forlede: En eventuell utglidning her kan få fatale følger. Er det - som denne dagen - hard skare og minimalt med snø har du bare et par sekunder på å fange opp fallet med øksa før farten blir for stor. Og her er det lite som stopper deg før du rutsjer ut i sørveggen.

På veg opp det bratteste henget før runding inn på topplatået. I flækkan - dvs. 3-4 meter - rein isklatring. Før vi igjen kunne sparke gode trinn og rusle videre mot toppvarden.

Lite snø innebærer bratt - men høvelig trygg klatring. Sammenliknet med forholdene når det har snødd og blåst mye fra vest og nordvest.

Det kan nemlig bygge seg opp enorme skavler i midtpartiet og mot kanten av topphammeren, og to ganger har jeg hatt den utsøkte fornøyelsen å følge med skredet nedover flanken. Begge ganger ramla vi ut av det og stoppa i passe mye løssnø i et slakkere parti, etter å ha passert de store blokkene midt i bildet. Men hadde det vært hardere eller mindre snø, kunne utgangen blitt en helt annen.

Tipset er derfor: Sjekk værmeldinga godt før du velger å gå rett opp midtpartiet, og se spesielt på historikken: Hvordan har været vært i ukene før turen? De siste dagene? Sjøl om det bare har kommet moderat med snø - en halvmeter eller mindre - kan hardt underlag og vindpåvirkning skape en tikkende bombe som bare ligger og venter på overmodige bestigere.

Så - er du i minste tvil, hold godt til høyre når du tar fatt på de siste par-tre hundre meterne. Her ligger det mange store steinblokker, og sjansen er stor for at de låser eventuelle skavler bedre.

Og er været ustabilt, med en del nedbør kan du kanskje vurdere å utsette turen noen dager?


Endelig oppe! Lett rusling mot varden.


En liten kikk videre vestover, mot vestegga og Hollenderan. Men sikten var for dårlig til at vi fikk fullt utbytte av titten.


Og naturligvis - det klassiske toppbildet hører med.

Etter en kort matpause tok vi fatt på turen ned. Halvannen time tok det før vi stod ved bilen igjen. Vi brukte god tid og tok ingen sjanser - til det var underlaget for hardt og glatt.

Mer om Blåmann? Se også: Blå mix på Blåmann, Vestegga-vanvidd og Vestegga på Blåmann.


piltilbake

© Tekst og bilder: Bent Svinnung