piltilbake Så padle vi på Mjøsa...

Prøysen hadde neppe sett for seg det da han skrev teksten til klassikeren 'Så seile vi på Mjøsa'. At norges største innsjø skulle bli arena for et stort og blomstrende kajakkmiljø. Gamle ærverdige Hamar Roklub, for øvrig landets nest eldste, opprettet i 1881, er mest kjent som - nettopp - roklubb. Og oppunder taket i klubbhuset henger de tett i tett - åtteren, firerne med og uten styrmann, singel- og dobbeltscullerne.

Med stor fare for at jeg sjonglerer med navn og begreper jeg ikke har snøring på - whatsoever... Men årer og tollepinner var det i hvert fall flust av! Og nok av farkoster som kommer inn under kategorien 'en sprøkkin holk'. Gamle regattamaskiner i tre krever nitid vedlikehold og stell, og det er lenge siden mange av disse klenodiene har kjent vann under kjølen.

Men skylda er ikke gjengen i Hamar Roklubs. De fleste robåtene er (vel)brukte og har bare vært i klubbens eie et fåtall år. Innkjøpt etter at det gamle naustet brant ned med nesten alt innhold - og ble erstatta et et nytt og mer tidsriktig naust, betalt med tippemidler.

Nybygget markerte også starten på en ny epoke for klubben - hamskiftet fra ro- til kajakklubb. I dag (2008) har Hamar Roklub over 240 medlemmer - og naustene er fylt opp med ca. 150 farkoster i alle farger. De fleste ligger lett tilgjengelige - via store sidedører i hele nynaustes lengde.

Og det stopper ikke her: I tillegg til naustet har de egne klubblokaler, garderober og dusjer i fleng - ja, til og med eget trimrom! Med andre ord et stykke opp og fram for oss i Tromsø havpadleklubb sånn eiendomsmessig / materielt: Våre tre, ribba naust kan vel i beste fall kunne karakteriseres som det Kryssord-Hansen i Dagbladet ville kalt et 'kajakkparkeringsanlegg'.

Nå måles ikke kvaliteten på havpadling verken i antall medlemmer eller komfort-nivå, men det er jo et lite tankekors for nordnorske 'tøffinger' at en innlandsby som Hamar - med sine snaue 30 000 innbyggere - har like mange padlere i forhold til folketallet som kystbyen Tromsø. Det forteller en del om hvor fort - og ganske så uforutsigelig - denne fritidsaktiviteten sprer seg for tida.

Etter google- søk og et par telefoner troppa vi opp på Tjuvholmen en onsdags ettermiddag i starten av juli - etter at det var blitt klart at den planlagte seilturen på Helgelangskysten gikk gaiken. Her ble vi tatt imot med åpne armer - og åpent pulverkaffeglass - av en lokal representant av Rørtveit-slekta som rår grunnen på Skipnes i Vesterålen, åstedet for det årlige Arctic Sea Kayak Race. Hun skulle faktisk sjøl debutere på kortramblen om et par uker - sånn sett hadde vi nok å snakke om.

Da vi trakk oss tilbake etter et par timers skravling og befaring av anlegget på Tjuvholmen hadde vi fått tilgang til nøkkel via politivakta - og tillatelse til å ta oss til rette i stativet med klubbbåter. Som dekker hele spekteret fra et bunnsolid trau av en dobling - via standard plastikk - til småskvetten turracer. Med andre ord: Noe for en hver smak.

Og i penværet påfølgende dag tok vi og lufta doblingen tur/retur Odden - før turraceren fikk seg litt vann under kjølen helt på tampen av en lang, sololjeduftanes økt.

Men det er ikke bare på Hamar at det (hav)padles. Miljøet rundt Lillehammer Ro- og kajakklubb er stort - og aktivt. Faktisk det første jeg stifta bekjentskap med i Mjøsregionen. Men uten at det ennå har blitt tid til et besøk. På Gjøvik padles det også: Gjøvik og Toten kajakklubb har noen titalls aktive kajakkentusiaster. Mens på Brumunddal er de færre: Furnesfjorden kajakklubb kan skilte med 25-30 medlemmer. (2008) Og har jeg glemt noen nå, regner jeg med at jeg får en epost?


piltilbake
© Tekst og bilder: Bent Svinnung