Litt om nedkjøling og botemidler

For å sette problemet med nedkjøling i perspektiv: Kajakkpadlere er ikke de som er mest utsatt for nedkjøling i verden. Faktisk tror jeg at få kajakkpadlere har vært i nærheten av selv en mild form for nedkjøling. De som rammes av nedkjøling i samfunnet vårt, er eldre mennesker som er blitt liggende hjemme med lårhalsbrudd, hjerneslag eller lungebetennelse, det er alkoholikere som sovner i snøfonner og trappeoppganger og det er unge mennesker som i fortvilelse hopper utfor kaikanten.

Når kajakkpadlere blir nedkjølt, er det fordi noe har gått galt. Og da kan plutselig marginene være små. Kajakkpadling kan i så måte sammenlignes med fjellklatring: Få fjellklatrere har falt ned. Men de som har falt, er ofte ikke lenger iblant oss. De fleste innser at det er litt meningsløst å snakke om «hvordan plastre sammen en som har falt 100 m fra et fjell». Det gir mer mening i å snakke om sikringsteknikker.

Samme tankegang må kanskje få større innpass i kajakkmiljøet også. Spør deg sjøl foran hver tur: Har jeg sikret meg godt nok mot følgene av en eventuell velt? Hvordan øke marginene før kulda setter inn? Med dette som hovedbudskap, vil jeg skissere hvorledes nedkjøling påvirker den menneskelige organisme, og tiltak vi kan gjøre ute i felten dersom ulykken skulle være ute.

• Mild nedkjøling med kroppstemperatur mellom 35 og 32 grader
• Moderat nedkjøling mellom 32 og 28 grader
• Alvorlig nedkjøling under 28 grader

Ved kroppstemperatur ned mot 35 grader øker den ufrivillige skjelvingen mot et maksimum. Huden blir gjerne kald og blek. Viktigst av alt er at dømmekraften begynner å bli nedsatt. Personen trenger omsorg. Han/hun må få hjelp til å få av kalde og våte klær. Varmeproduksjonen er god nok til å gjenvinne vanlig kroppstemperatur. Bare varmetapet kan hindres. Varm sovepose, ly for vind og nedbør, varmt å drikke. Snakk med personen og gi trøst/oppmuntring. Vi snakker her fremdeles om lett nedkjøling, og personen trenger ikke sykehusinnleggelse. Men man bør ta en pause i turen til personen igjen føler seg god og varm, har fått hvilt seg, spist og drukket, og kanskje viktigst av alt: Personen må få tid på seg til psykisk bearbeidelse. Turkameratene får finne seg i at hendelsesforløpet blir gjentatt og gjentatt.

I noen tilfeller vil en person som åpenbart har vært utsatt for nedkjøling, ikke skjelve. Det avgjørende spørsmålet blir da: Er vedkommende bare ubetydelig kald, eller er han/hun så kald at skjelvingen har begynt å opphøre? I det siste tilfellet vil huden være kald og svært blek, pulsen er langsom, kanskje bare så vidt følbar, pustingen virker lett og overflatisk. Igjen er det svært viktig å legge merke til bevissthetsnivået: En så nedkjølt person vil være sløv og likegyldig, man oppnår ikke vanlig kontakt med han/henne. Vi har da å gjøre med moderat grad av nedkjøling, men la deg ikke forlede av ordet «moderat». Dette er en alvorlig tilstand som krever sykehusinnleggelse. Personen vil ikke klare å varme opp seg selv. Å prøve å varme opp denne personen i felten, er bortimot fånyttes. Men følg retningslinjene over slik at alt ytterligere varmetap forhindres. Personen bør ligge ned og behandles varsomt. Dette fordi hjertet begynner å få tendens til livsfarlige hjerterytmeforstyrrelser ved forskjellige former for stimulering. Man bør være forsiktig med å gi drikke hvis man ikke er sikker på at den forulykkede er våken nok til å klare å svelge. Uansett vil ikke tilførsel av varm drikke kunne bidra særlig til oppvarmingen. Få gitt beskjed til AMKRITØ på telefon 113 for organisering av syketransport, i praksis helikoptertransport hvis været tillater det.

Ved enda alvorligere nedkjøling vil pasienten kunne virke «død». Bruk i så fall litt tid på å finne ut om personen puster og har puls. Se om brystkassa hever seg. Lytt med øret foran munnen. Finn noe blankt metall eller glass, for å se om det danner seg vanndamp fra utånding. Pulsen er lettest å kjenne på halsen. Prøv på deg sjøl. så vet du hvor du skal kjenne. Hvis du klarer å konstatere pusting og puls, og enn aldri så svakt, så start ikke hjerte/lungeredning. Dette igjen fordi man dermed vil kunne utløse hjerterytmeforstyrrelse som ikke vil gå over før personen er blitt varmet opp igjen og eventuelt kan behandles med hjertestartmaskin på sykehus. Er det derimot ikke tegn til pusting eller puls, eller man er i tvil, må man vurdere oppstart av hjerte/lungeredning. Dette må da i så fall pågå helt til personen er inne på sykehus og kan oppvarmes på hjerte/lungemaskin. Det er meget tung og krevende jobb, men kan være mulig å gjennomføre med flere personer i følge. Ingen gjenoppvarming i felten nytter, men igjen er det viktig å forhindre ytterligere varmetap etter retningslinjene nevnt over. Ordtaket sier at ingen kald og «død» person er død før personen er varm og død.

Hvordan forberede seg på følgene av en velt i kajakk?
I utgangspunktet tåler alle padleføre mennesker en velt i kajakk, selv i vanntemperatur ned mot 5 grader og uten tørrdrakt. Selv om man skulle bli liggende i vannet i 10 15 minutter, vil man i regelen ikke engang bli lett nedkjølt (kroppstemperatur under 35 grader). Det vil si at man har godt tid til å drive kameratredning eller egenredning. Disse teknikkene må man til gjengjeld beherske, og uten tørrdrakt skal man ikke ha mange feilforsøk! All praktisk erfaring sier at man ikke skal stole på at man klarer «rulla» i havet, selv om man kan briljere med håndrulle i bassenget. Selv erfarne padlere vil i regelen gå ut av kajakken, jmrf Bent Svinnungs beretning Kajakk og kavvel i februar 97. Er forholdene vanskelige, vil også redningsteknikkene bli vanskeligere. Mislykkete forsøk gjør at tida går og varmen forsvinner. Ei tørrdrakt med ullundertøy under bidrar utvilsomt til å gjøre marginene mye større og til å gjøre opplevelsen mindre skremmende. Har man øvd redningsteknikker på forhånd og ikke bare kost seg med lillefinger og håndruller i flatt klorvann på 23 grader C, gjør man også marginene mye større. Min personlige mening er at tørrdrakt bør benyttes sommer som vinter hvis man padler aleneturer. Ved padling i gruppe bør man bruke tørrdrakt hvis man anser at bergingsteknikkene ikke vil lykkes på første forsøk. Eventuelt får man avstå fra turen. Selvfølgelig reiser dette spørsmålet om tørrdrakt skal betraktes om del av personlig, nødvendig utstyr ved kajakkpadling? Hvordan rekruttere nye padlere hvis inngangsbilletten skal være en tørrdrakt til kr. 5.000,?

Med økende bruk av tørrdrakten vil det oppstå et bruktmarked, som vil kunne gjøre inngangsbilletten billigere. Økende bruk av tørrdrakten vil gjøre det mindre avskrekkende å øve både «rulle» og andre redningsteknikker på havet. Investering i tørrdrakt og innøving og jevning repetering av redningsteknikker kan vel heller betraktes som en billig livsforsikring. Så kan man konsentrere seg mer om padlingen og mindre om nedkjølingsspøkelset. Farene blir redusert, fristelsene desto større...

Ole Magnus Filseth 1997